Limits....

Mulig det er det at det er tirsdag som gjør det, men jeg har vært ganske så deppa i dag.......stedet jeg skal hente krefter og slappe av er fremdeles en slagmark, og jeg kjenner at jeg er i ferd med å tippe over kanten. Har hatt skikkelig vondt i magen for at ting ikke bare gjøres, men diskuteres i det vide og brede.........dette skulle være helt unødvendig, og jeg kjenner at jeg er på grensen til hysterisk anfall.........gråteklumpen sitter i magen min i dag, og jeg håper inderlig at jeg klarer å få den til å løse seg opp, kanskje ved å skrive dette?

Jeg har vært så snill så lenge uten å få noe igjen for det at jeg nå er rett ved å bli en liten fru furie......og stakkars den som da kommer i min vei.....

Jeg lurer selvfølgelig på gaven i dette, kanskje er det at jeg nå skal sette meg i respekt en gang for alle......hente fram urkreftene og bare drønne.......la alt sinnet komme ut, fosse ut, renne ut........

Hmmmm.......det føles godt også å kunne kjenne på den følelsen, ta steget ut i infernoet..........hehe, lurer på hvordan det føles å få renset opp litt.........jeg vil bare buldre og brake og skrike ut.

Hvorfor i h.......er det ikke bare å bære inn den j........esken da??!!

Dørene lukkes........

......ja, det stemmer det, jeg sitter på et av NSB sine fine transportmidler på vei hjem til dalen. Nå er vi i Østerdalens port, og toget skal sette nesa nordover. Det er noe magisk ved å se et enslig lys jobbe seg oppover langsmed elva.......det gir ro på en helt egen måte....og en pause i dagen som er veldig god å ha siden jeg skal videre i kveld for å musisere med det flotte koret jeg dirigerer.

Jeg lar meg mye lettere "go with the flow" nå enn tidligere. Og lar meg lede av indre stemmer som forteller meg hvor jeg skal.....det er så utrolig deilig, fordi jeg da ikke tenker for mye på alt annet.

Det eneste jeg trenger å få litt fortgang i er å få inn flere møbler og flere esker, for jeg er på jakt etter julepynt og adventsstaker....... og dette er målet mitt for denne uka, å få disse gutta til å gjøre det de blir bedt om.....rett og slett......det er en test i stahet og vilje.......og det er deilig for meg å kjenne at jeg klarer det. Hvordan det gikk, skal dere få vite i et senere innlegg.

Venner

Alle trenger vi gode venner, og jeg kom til å tenke på hvordan mennesker blir sendt inn i livet på en måte som ikke kan være tilfeldig.

Altså, jeg får besøk av en venninne i helga, som kom inn i mitt liv for over 10 år siden. Jeg fikk kontakt med henne via en felles bekjent, som jeg den gangen chattet med.

Da vi begynte å prate, var det jo selvfølgelig obligatorisk med spørsmål om hvor man kommer fra osv, og når det viser seg at hun bor på nabogården der pappa vokste opp, og det etterhvert kommer fram at hennes farmor var pappas fadder, ja da frøs jeg på ryggen. Av Norges snart 5 millioner innbyggere, så traff jeg altså henne.......tilfeldig.....neppe........

Sånn er det med andre mennesker i mitt liv også, de kommer når tiden er inne på en måte.......herlig er det at Universet ordner opp hele tiden.

Jeg er så takknemlig for alle mine venner, de gir meg så mye glede.

Hvor tar hjertet ditt deg i dag?

En del av hjertet mitt ligger igjen i dalen min, men en annen del er stadig på reise......tankereise......jeg vet aldri hvor den fører meg hen, men jeg prøver å være til stede her og nå, for det dukker stadig vekk opp et spor jeg kan følge. Det er bare å åpne opp og følge etter......

Tryllestav

Jeg trenger en tryllestav......tror det er nesten det eneste virkemiddelet jeg har igjen.

Jeg trenger den for å trylle fram evne og vilje til forandring. Jeg kunne tryllet et menneske som var helt likt, men som så verden på en positiv måte.......bare for å få deg til å tenke.......tenke på deg litt mer. Ta litt positive tanker og strø i det ene hjørnet av hodet ditt.

Kanskje trenger jeg også en tryllestav for å finne ut hva jeg kan bidra med. Nåja, jeg sender ut en bønn til Universet, på frekvensen "Min datter er helt frisk", jeg får svar, jeg åpner opp.

En hvit tornado

var et uttrykk i mine yngre år, det var Ajax som reklamerte for sine rengjøringsprodukter.......

Vel, jeg skal ikke skrive om Ajax, men om at jeg hadde en drøm om en tornado i natt. Noen drømmer husker man bare, og det er da jeg lurer på betydningen.....

Iallefall har jeg begynt å tenke gjennom og få undersøkt betydningen. På et nettsted leste jeg dette:

"Å drømme at du er i en tornado, betyr at du føler deg overveldet og ute av kontroll."

Vel, noen ganger er nok dette tilfelle, men det er faktisk slik at jeg er blitt mye, mye bedre til å innhente kontrollen over ting jeg kan gjøre noe med. Men av og til, og akkurat der og da så stemmer nok betydningen.

Det var forresten en merkelig drøm, jeg befant meg på et vis midt inne i tornadoens øye, og der var det helt stille, stille før stormen? 

Jeg har følt meg litt overveldet i dag også, det flyter litt mye i livet ennå, så Wenche skal sette opp en plan. 

Og så kan jeg jo håpe på at Ajax' hvite tornado rengjør overalt.....hihi

Empati

har lyst til å skrive litt om empati i dag. Dette er en egenskap som er utrolig viktig å ha med seg gjennom livet. Gjennom empatien forstår jeg mennesker, respekterer dem og tolererer dem.

Tenk om israelske ledere kunne forstå og sette seg inn i hvordan en palestiner har det når alle grenser er stengt, det bygges murer, og det regner bomber i hodet ditt hele tiden. Jeg vil nå si at israelerne har overtaket i denne konflikten og at det er feigt av dem å ødelegge et land og et folk som allerede har lite å forsvare seg med. Joda, Hamas sender raketter de også, og dette er ingen god løsning, og israelere blir også drept og uskyldige mennesker lider. Dette bildet kan også brukes i alle andre konflikter rundt om i verden, det er nok å ta av.

Alt i alt er det uskyldige mennesker det går ut over når det er krig og uro. Det er selvfølgelig ikke lett å sette seg inn i hva som skjer inni den enkelte, men med empati kan vi allikevel til en viss grad forstå og så evt gange det opp noen ganger, joda vi forstår iallefall såpass at det er en ufattelig lidelse, og en bunnløs psykisk påkjenning.

Jeg sender en bønn til Universet om å la empatien bre om seg i menneskeheten, slik at vi kunne begynne å sette oss inn i hvordan andre har det, og takk for alle dem som bidrar til å skape fred og kjærlighet. Likeledes ber jeg om å få muligheten til å være med å påvirke dette, være en del av dem som vibrerer på kjærlighetsfrekvensen, for en bedre Moder Jord.

Takk!

Fortsettelse

Hei igjen, jeg følte plutselig for å skrive en fortsettelse på forrige innlegg om lykkefølelsen jeg kjente i dag morges, og kom over dette innlegget på bloggen Lucky Linda, eller kom det over meg?

Hun spør (eller rettere sagt hennes gjesteblogger) om hva som får sjelen til å synge? Det var jo akkurat det som skjedde når jeg våknet i dag morges, sjelen min sang, jeg var lykkelig. Så hva er det som får sjelen min til å synge?

Jo, for meg handler det om tid, mye alenetid, men også tid sammen med min Kjære, eller med venner som jeg liker å være sammen med:

Alenetiden min tilbringer jeg med å finne inspirasjon på nettet, lese gode bøker, skape fine omgivelser rundt meg med interiør og blomster, ha det ryddig rundt meg med alle ting på sin faste plass (veien dit er lang enda da), bare meditere og slappe av, sove når jeg trenger det (sjelden), slappe av med et glass vin eller to. Å gå tur i naturen rundt oss her er en annen ting jeg liker.

Lista kunne sikkert vært lengre, men nå må jeg ordne meg og komme meg ut døra.

Lykkefølelse

.....endelig hjemme i dalen min......hvor sjelen får ro og hvile.......

Det er utrolig hva det gjør med meg å kunne komme hjem til dalen min........

I dag våknet jeg med lykkefølelsen i kroppen, ikke overdrevent ekstatisk følelse (det vil være for voldsomt i hverdagen), men med en tilfredshet som rommer alt det jeg er glad i.

Jeg lar meg inspirere, setter mål og koser meg med dagen.

Mer er det ikke å si.......uttrykker det best i dette bildet.

En blå himmel......

.......gir meg assosiasjoner om at det finnes et altomsluttende, vakkert Univers som omfavner oss med sin godhet.

Petra Marklund – Händerna mot himlen

Litt grått........

Det har vært mange dødsfall rundt meg i det siste. Ikke i min nære familie, men i nære relasjoner hos venner. Jeg har opplevd ikke mindre enn tre sånne tilfeller på veldig kort tid.

Nåvel, hva kan dette bety? Jeg antar det kan være at det kommer en reell forvandling i livet mitt, det gamle rusket som kanskje ligger i en krok der inne i mørket skal kanskje opp og fram, og svisj, så flyr det på svarte vinger mot en evig natt.

Jeg tror på at det kommer noe istedenfor, et lys, en kraft som får meg til å tørre.....jeg kjenner jo at det er mange ting som ikke berører meg lengre, og jeg detter heller ikke i bakken av å bli herjet litt med.

Allikevel er det selvfølgelig dager som er bedre enn andre, hvor livsgleden virkelig tar tak i meg, og jeg bobler over av energi og lykke.

I dag er ikke en slik dag, dagen er grei nok, men jeg kjenner på en liten likegyldighet, dagen er litt grå, og likedan er mitt indre.

Jeg prøver med dette å komme meg ut av uføret, ved å skrive, ved å la noen tanker fly ut fra bevisstheten.

Grått er jo egentlig en flott farge, blant annet er den et fint bakgrunnsteppe som lar alle andre farger skinne. I dag vil jeg også skinne mot det grå.

Takk for en nydelig metafor! Det hjalp!

Foto/kilde: nrk.no

Trollringen

Når vi er inne i lyset, når vi er fylt opp av kjærlighet, så kan det hende vi utstråler så mye at mørket i andre mennesker blir truffet. Det er vondt for dem som blir utsatt for lyset, fordi de rett og slett ikke takler å møte seg selv på godt og vondt. Og redsel avler som vi alle vet av og til sinne, og det kan innebære at vi får en ubehøvlet behandling tilbake fra andre mennesker. Vi får en "trollring" rundt oss, fordi noen med mye smerte og sorg inni seg ikke vil oss vel, de takler ikke at noen har det bedre enn dem, og orker ikke alt kjærlighetslyset som stråler mot dem.

Jeg vil si at det er meget viktig at du som stråler ikke lar deg oppsluke av de sorte hullene som farer rundt deg i trollringen. Du er trygg i sirkelen fordi du omkranser deg med kjærlighetskraften og er beskyttet av den. De mørke menneskene kan ikke nå inn til deg, kanskje de sågar trenger at du belyser dem, kanskje de etterhvert kommer deg litt i møte, åpner seg og ber om hjelp.

Du kan egentlig bare stige inn i lyset og fly over disse menneskene om du ønsker det, og av og til kan nok det være det beste. Universalkraften har sterke nok energier til å kunne løfte deg og la deg sveve til et lysere sted.

Poenget er at det er ditt valg, og når du er fylt av kjærlighet og sender dette ut, så vil du kunne se dine muligheter, få oppfylt de løftene som er gitt deg om tro, om håp og om kjærlighet.

Søk hjelp

Kjære Barbro

ennå en gang har du klart å ordlegge deg så utrolig bra. Det handler om alle dem som ser bare elendighet og mørke i sitt liv......jeg skulle ønske alle leste dette.

Jeg lar innlegget stå for seg selv og sier ikke mer.

Bare vær så snill, dette kan kanskje bidra til å få dere ute av de dype dalene, det finnes alltid en mulighet, et lite håp.

Det du sender ut......

Det er et ordtak som sier: "Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det".
Det er rart dette hvordan en positiv innstilling ofte fører til at det er mye bra som skjer rundt vedkommende og at mange muligheter byr seg, mens de som ikke klarer å løfte blikket og se framover opplever mer av det motsatte.

Loven om tiltrekning forteller at du får tilbake det du sender ut, og det er egentlig ikke vanskelig å forklare at de som er åpne for det som skjer rundt dem ofte kan se de mulighetene som byr seg. De som trekker seg tilbake inn i seg selv, er ofte såpass opptatt av å grunne over sin egen uheldige skjebne at de aldri får til å løfte seg opp og fram.

Det er så vanskelig å sette verdi på seg selv, kanskje fordi Janteloven er ganske sterk. Det er ikke så lett å stikke seg fram, bygdedyr og andre misunnelsesdyr kryper ofte fram i sånne tilfeller. Den som har levd med negative tanker fra barnsben av, finner det ikke lett å skulle endre på dette, og ofte stikker det så dypt at det er nødvendig med profesjonell hjelp.

Det jeg ikke helt skjønner er at vi ikke skjønner at det ikke er normalt å ha det vanskelig, og at vi derfor ikke har som mål å få det bedre. Vi roter rundt i gjørmehullet helt til vi er slukt, og "trives" der nede på en eller annen underlig måte. Tro meg, jeg har vært der selv, kanskje er det derfor jeg nå er såpass redd for å havne der igjen. Og da velger jeg nok å holde meg oppreist og gå utenom disse hullene.

Så ikke tro du er alene, ikke nøl med å betro deg til noen du stoler på. Ha tro på at det å være positiv ofte fører til at det er lettere å løse det som er vanskelig.

Take care og grip dagen, et lite steg med lys er et lite steg med håp.

Følg dine drømmer......

Dette bildet ble dagens inspirasjon, og lille tankevekker. Det minner meg om hvor viktig det er å sette mål i livet, nettopp for å konkretisere dem i handlinger.

Personlig foretrekker jeg å dele opp målene så detaljert at jeg gjerne kommer ned nesten på gjøremål fra time til time.

Og så er det noe som mange glemmer, det er faktisk viktig å belønne seg selv når man når målene, det gir motivasjon og ny guts til å fortsette.

Så dette må iallefall jeg jobbe litt med, hvordan er det med dere?

Å møte veggen

er utrolig vondt.......det er vondt å ikke bli forstått
av alle de andre
men det er også vondt å presse seg sjøl,
litt mer, litt til
"du må da klare å komme på jobb"
"det blir ikke noe bedre av å gå hjemme" (enda det var nettopp var det som hjalp best)

så glad jeg ble når jeg fant dette diktet på bloggen "Diktugla" Du verden som jeg kjente meg igjen.......

MØTT HVILKEN VEGG?
Kjære arbeidsminister
og andre det måtte angå.
Jeg leser på nettet om
sykemelding når man møter veggen.
Det står at du skal
ikke gi opp.
Du skal prøve litt til,
bare litt til.
Og jeg leser at arbeidsgivere skal bidra,
og kolleger, ved å ta et ekstra tak,
slik at du ikke gir opp.

(Inntil kollegene også møter sine vegger?)

Jeg leser og leser
og undrer hva slags vegger
arbeidsministeren
og andre velmenende mennesker
snakker om.
Høres ut som lettvegger, for meg,
men ok, de finnes vel de og.

Men jeg sukker også litt.
For jeg håper de skjønner,
disse helsemaktmenneskene,
at for noen er veggen ikke lett.
Den er blytung.
Kan ha vokst seg
enorm, den veggen,
gjennom et langt liv.
Allerede i barndommen
ja kanskje veldig tidlig i livet,
var det vegger der som det
ikke var lov å merke.
Usynlige, umerkelige vegger…

Ruvende vegger for
små mennesker som tappert
tok seg sammen
og tok seg sammen.
Og som måtte late som om veggene ikke var der.

Prøvde bare litt til, og enda litt til, og bare bittebittelitt til, de barna …

Anstrengte seg så lenge at det ble vegger
inni barnet,
inni tenåringen,
inni den voksne.
Inni den som nærmer seg pensjonsalderen.
Inni den aller eldste også.

Derfor sier jeg, til arbeidsministeren og dere andre:
For noen er det helt nødvendig
å endelig gi opp.
Å gi opp kan være starten på å
komme seg tvers igjennom og forbi
den indre massive veggen.

Så vær så snill;
ikke si at det gjelder
å holde ut litt lenger.
At det gjelder
å ta seg sammen,
bare litt til.
Ikke si det til dem som
allerede er verdensmestre i
å ikke gi opp.
For de trenger det motsatte,
i møte med sine blytunge vegger.

Noen må si:
Stopp.
Ikke ta deg sammen mer.
Nå er det lov å gi opp.
Og – det står respekt av endelig å klare å gi opp.

For den indre veggen er her.
DU MÅ STOPPE NÅ,
sier kroppen.

©gamle ugle

Litt så der......

......kroppen henger ikke helt med meg i dag, selv om jeg utad fungerer som normalt.....vet ikke om noen forstår meg når jeg sier at jeg har noen indre "skjelvinger", som ikke kjennes utenpå?

Er det angst tro, i miniutgave.....den slår meg ikke i bakken, men den er såpass sterk at jeg funderer på hvorfor......eller det vil si.....jeg vet hvorfor......eller tror jeg vet.......

Jeg føler meg ikke verdsatt, eller kanskje respektert er et bedre ord......litt opp og ned i heimen med andre ord......Så det er det som plager meg og som uroer sjelen akkurat nå.........derfor skjelver jeg.......
Jeg må skynde meg å tilføye at det ovenfor er skrevet i kjærlighet, det er takhøyde for å si fra altså, noe jeg også har gjort.

Godt å få skrevet dette, kjenner det roer nervene.

Takk bloggen........

En gang for lenge siden.....

........følte jeg meg utrolig dum. Jeg åpnet aldri munnen når jeg var i en setting der jeg ikke kjente alle og følte meg trygg......det skjedde ikke......

Jeg vet jeg ble sett på som underlig og sær, eller dvs det vet jeg vel egentlig ikke, det er det for drøyt å påstå.

Men altså, denne tilstanden varte helt til jeg ble ca 40.....tro det eller ei....selvfølgelig kunne jeg glimte til med enkeltepisoder hvor jeg åpnet meg mer, men stort sett så var jeg en kløne i selskap med andre.......

Når jeg ble 40 skjedde det noe rart......jeg fikk det for meg at jeg MÅTTE finne ut hvem jeg var, og jeg skal si jeg gikk meget systematisk til verks. Personen MEG ble delt opp i områder:
jeg/personlig utvikling, partner, venner, jobb, interesser, familie.....jeg satte meg mål og la opp strategier for hvordan jeg kunne komme dithen at jeg virkelig fant ut av alt dette, hva jeg ville, hvordan jeg fikk venner, hvilke hobbyer skulle jeg ha......hele meg ble endevendt og snudd på, lyse og mørke sider kom fram osv.

Jeg tror jeg fikk ganske mye ut av denne prosessen, med å vite hvem jeg er, hva jeg står for og hva jeg vil. Jeg skjønte også en annen vesentlig ting, at for å kunne få noe av andre, må jeg gi av meg selv. Jeg må leve i nåtiden, være genuint opptatt av personen foran meg eller situasjonen jeg er i.

En viktig ting å huske på i denne sammenhengen er at jeg har to ører og en munn, at jeg skal lytte dobbelt så mye som jeg snakker. Jeg vil også tilføye at når jeg snakker så er det for å vise interesse for den andre personen, og at snakk som seg selv er nesten forbudt, bortsett fra det å svare på det den andre lurer på.

Og når jeg praktiserte dette, så kunne plutselig kassadamen på butikken snakke til meg, eller en jeg møtte på gata. Hva var dette? Jeg fundert fælt, inntil jeg kanskje skjønte at jeg hadde åpnet opp for det jeg hadde inni meg, fått liv i øynene og var slettes ikke redd for å spørre......

Jeg hadde oppnådd den tryggheten det er å ikke tviholde ved det å snakke om seg selv hele tiden, men kunne slippe meg løs og finne ut hvem andre var.

Nå er dette noen år siden, men på denne tiden har jeg fått mange nye, hyggelige venner, jeg har hatt utrolig mange interessante samtaler og koselige stunder.

Alt pga en stemme som sa: Hvem er du egentlig?

Å hjelpe andre

Jeg har i lang, lang tid hevdet at vi lever i et kaldt og kynisk samfunn, hvor alle ting er sentrert om ego, meg og mitt.

Når det kommer ny utgave av iPhone eller et spill, så stiller folk seg i kø for å få kjøpt, nesten desperate legger de seg gjerne utenfor kvelden før. Som om det er den siste handlingen de skal foreta seg her i verden (foruten å spille da, selvfølgelig).

Da er det ikke snakk om å sitte inne, foran PC-skjermen....selv om det kanskje er eneste gangen køsitterne beveger seg utenfor rommet.

Tenk om de hadde linet seg opp på samme måte hver gang det ble forespørsel om dugnad for å hjelpe de som har det vanskelig (god ide til de makthavende myndigheter!!), du verden så mye vi med et slikt felles løft kunne fått til! Tenk på all hjelp vi kunne gitt, og hvor mye det hadde hatt å si for den enkelte.

Og tenk for et samfunn vi ville fått, hvor alle stilte med en hjelpsom, empatisk innstilling overfor sine medmennesker.

Tenk om......