Det du sender ut......

Det er et ordtak som sier: "Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det".
Det er rart dette hvordan en positiv innstilling ofte fører til at det er mye bra som skjer rundt vedkommende og at mange muligheter byr seg, mens de som ikke klarer å løfte blikket og se framover opplever mer av det motsatte.

Loven om tiltrekning forteller at du får tilbake det du sender ut, og det er egentlig ikke vanskelig å forklare at de som er åpne for det som skjer rundt dem ofte kan se de mulighetene som byr seg. De som trekker seg tilbake inn i seg selv, er ofte såpass opptatt av å grunne over sin egen uheldige skjebne at de aldri får til å løfte seg opp og fram.

Det er så vanskelig å sette verdi på seg selv, kanskje fordi Janteloven er ganske sterk. Det er ikke så lett å stikke seg fram, bygdedyr og andre misunnelsesdyr kryper ofte fram i sånne tilfeller. Den som har levd med negative tanker fra barnsben av, finner det ikke lett å skulle endre på dette, og ofte stikker det så dypt at det er nødvendig med profesjonell hjelp.

Det jeg ikke helt skjønner er at vi ikke skjønner at det ikke er normalt å ha det vanskelig, og at vi derfor ikke har som mål å få det bedre. Vi roter rundt i gjørmehullet helt til vi er slukt, og "trives" der nede på en eller annen underlig måte. Tro meg, jeg har vært der selv, kanskje er det derfor jeg nå er såpass redd for å havne der igjen. Og da velger jeg nok å holde meg oppreist og gå utenom disse hullene.

Så ikke tro du er alene, ikke nøl med å betro deg til noen du stoler på. Ha tro på at det å være positiv ofte fører til at det er lettere å løse det som er vanskelig.

Take care og grip dagen, et lite steg med lys er et lite steg med håp.

Følg dine drømmer......

Dette bildet ble dagens inspirasjon, og lille tankevekker. Det minner meg om hvor viktig det er å sette mål i livet, nettopp for å konkretisere dem i handlinger.

Personlig foretrekker jeg å dele opp målene så detaljert at jeg gjerne kommer ned nesten på gjøremål fra time til time.

Og så er det noe som mange glemmer, det er faktisk viktig å belønne seg selv når man når målene, det gir motivasjon og ny guts til å fortsette.

Så dette må iallefall jeg jobbe litt med, hvordan er det med dere?

Å møte veggen

er utrolig vondt.......det er vondt å ikke bli forstått
av alle de andre
men det er også vondt å presse seg sjøl,
litt mer, litt til
"du må da klare å komme på jobb"
"det blir ikke noe bedre av å gå hjemme" (enda det var nettopp var det som hjalp best)

så glad jeg ble når jeg fant dette diktet på bloggen "Diktugla" Du verden som jeg kjente meg igjen.......

MØTT HVILKEN VEGG?
Kjære arbeidsminister
og andre det måtte angå.
Jeg leser på nettet om
sykemelding når man møter veggen.
Det står at du skal
ikke gi opp.
Du skal prøve litt til,
bare litt til.
Og jeg leser at arbeidsgivere skal bidra,
og kolleger, ved å ta et ekstra tak,
slik at du ikke gir opp.

(Inntil kollegene også møter sine vegger?)

Jeg leser og leser
og undrer hva slags vegger
arbeidsministeren
og andre velmenende mennesker
snakker om.
Høres ut som lettvegger, for meg,
men ok, de finnes vel de og.

Men jeg sukker også litt.
For jeg håper de skjønner,
disse helsemaktmenneskene,
at for noen er veggen ikke lett.
Den er blytung.
Kan ha vokst seg
enorm, den veggen,
gjennom et langt liv.
Allerede i barndommen
ja kanskje veldig tidlig i livet,
var det vegger der som det
ikke var lov å merke.
Usynlige, umerkelige vegger…

Ruvende vegger for
små mennesker som tappert
tok seg sammen
og tok seg sammen.
Og som måtte late som om veggene ikke var der.

Prøvde bare litt til, og enda litt til, og bare bittebittelitt til, de barna …

Anstrengte seg så lenge at det ble vegger
inni barnet,
inni tenåringen,
inni den voksne.
Inni den som nærmer seg pensjonsalderen.
Inni den aller eldste også.

Derfor sier jeg, til arbeidsministeren og dere andre:
For noen er det helt nødvendig
å endelig gi opp.
Å gi opp kan være starten på å
komme seg tvers igjennom og forbi
den indre massive veggen.

Så vær så snill;
ikke si at det gjelder
å holde ut litt lenger.
At det gjelder
å ta seg sammen,
bare litt til.
Ikke si det til dem som
allerede er verdensmestre i
å ikke gi opp.
For de trenger det motsatte,
i møte med sine blytunge vegger.

Noen må si:
Stopp.
Ikke ta deg sammen mer.
Nå er det lov å gi opp.
Og – det står respekt av endelig å klare å gi opp.

For den indre veggen er her.
DU MÅ STOPPE NÅ,
sier kroppen.

©gamle ugle

Litt så der......

......kroppen henger ikke helt med meg i dag, selv om jeg utad fungerer som normalt.....vet ikke om noen forstår meg når jeg sier at jeg har noen indre "skjelvinger", som ikke kjennes utenpå?

Er det angst tro, i miniutgave.....den slår meg ikke i bakken, men den er såpass sterk at jeg funderer på hvorfor......eller det vil si.....jeg vet hvorfor......eller tror jeg vet.......

Jeg føler meg ikke verdsatt, eller kanskje respektert er et bedre ord......litt opp og ned i heimen med andre ord......Så det er det som plager meg og som uroer sjelen akkurat nå.........derfor skjelver jeg.......
Jeg må skynde meg å tilføye at det ovenfor er skrevet i kjærlighet, det er takhøyde for å si fra altså, noe jeg også har gjort.

Godt å få skrevet dette, kjenner det roer nervene.

Takk bloggen........

En gang for lenge siden.....

........følte jeg meg utrolig dum. Jeg åpnet aldri munnen når jeg var i en setting der jeg ikke kjente alle og følte meg trygg......det skjedde ikke......

Jeg vet jeg ble sett på som underlig og sær, eller dvs det vet jeg vel egentlig ikke, det er det for drøyt å påstå.

Men altså, denne tilstanden varte helt til jeg ble ca 40.....tro det eller ei....selvfølgelig kunne jeg glimte til med enkeltepisoder hvor jeg åpnet meg mer, men stort sett så var jeg en kløne i selskap med andre.......

Når jeg ble 40 skjedde det noe rart......jeg fikk det for meg at jeg MÅTTE finne ut hvem jeg var, og jeg skal si jeg gikk meget systematisk til verks. Personen MEG ble delt opp i områder:
jeg/personlig utvikling, partner, venner, jobb, interesser, familie.....jeg satte meg mål og la opp strategier for hvordan jeg kunne komme dithen at jeg virkelig fant ut av alt dette, hva jeg ville, hvordan jeg fikk venner, hvilke hobbyer skulle jeg ha......hele meg ble endevendt og snudd på, lyse og mørke sider kom fram osv.

Jeg tror jeg fikk ganske mye ut av denne prosessen, med å vite hvem jeg er, hva jeg står for og hva jeg vil. Jeg skjønte også en annen vesentlig ting, at for å kunne få noe av andre, må jeg gi av meg selv. Jeg må leve i nåtiden, være genuint opptatt av personen foran meg eller situasjonen jeg er i.

En viktig ting å huske på i denne sammenhengen er at jeg har to ører og en munn, at jeg skal lytte dobbelt så mye som jeg snakker. Jeg vil også tilføye at når jeg snakker så er det for å vise interesse for den andre personen, og at snakk som seg selv er nesten forbudt, bortsett fra det å svare på det den andre lurer på.

Og når jeg praktiserte dette, så kunne plutselig kassadamen på butikken snakke til meg, eller en jeg møtte på gata. Hva var dette? Jeg fundert fælt, inntil jeg kanskje skjønte at jeg hadde åpnet opp for det jeg hadde inni meg, fått liv i øynene og var slettes ikke redd for å spørre......

Jeg hadde oppnådd den tryggheten det er å ikke tviholde ved det å snakke om seg selv hele tiden, men kunne slippe meg løs og finne ut hvem andre var.

Nå er dette noen år siden, men på denne tiden har jeg fått mange nye, hyggelige venner, jeg har hatt utrolig mange interessante samtaler og koselige stunder.

Alt pga en stemme som sa: Hvem er du egentlig?

Å hjelpe andre

Jeg har i lang, lang tid hevdet at vi lever i et kaldt og kynisk samfunn, hvor alle ting er sentrert om ego, meg og mitt.

Når det kommer ny utgave av iPhone eller et spill, så stiller folk seg i kø for å få kjøpt, nesten desperate legger de seg gjerne utenfor kvelden før. Som om det er den siste handlingen de skal foreta seg her i verden (foruten å spille da, selvfølgelig).

Da er det ikke snakk om å sitte inne, foran PC-skjermen....selv om det kanskje er eneste gangen køsitterne beveger seg utenfor rommet.

Tenk om de hadde linet seg opp på samme måte hver gang det ble forespørsel om dugnad for å hjelpe de som har det vanskelig (god ide til de makthavende myndigheter!!), du verden så mye vi med et slikt felles løft kunne fått til! Tenk på all hjelp vi kunne gitt, og hvor mye det hadde hatt å si for den enkelte.

Og tenk for et samfunn vi ville fått, hvor alle stilte med en hjelpsom, empatisk innstilling overfor sine medmennesker.

Tenk om......                                                                                               

Glede eller grue.....

.......å våkne til masse snø gir tankene noen utfordringer. Spesielt når jeg skal kjøre langt i dag, og med ny bil.

Jeg vurderer om jeg skal grue meg eller glede meg til kjøringen......hva skal jeg velge?
For vet dere, jeg har et valg om hvordan jeg skal takle det at jeg vet det kan bli dårlig føre, dårlig sikt osv. Og så må jeg måke snø av bilen.....usj, æsj, mye arbeid.

Å jada, den gamle stemmen er ganske aktiv sånn på morgenkvisten, prøver å gjøre meg dårlig i magen og mo i knærne.

Men så tenker jeg, hmmm, jeg kan jo faktisk glede meg......å måke snø av bilen kan ses på som mosjon, og jeg kan glede meg til å se en bil fri for snø, kjenne frihetsfølelsen jeg får akkurat da. Så kan jeg se på kjøreturen som en avslappende stund, høre på radio, som jeg ellers aldri har tid til, og jada, jeg skal være oppmerksom, men jeg kan vel slappe av for det, jeg får en god stund for meg selv.

Jeg kan grue meg til den lange kjøreturen, men deler jeg den opp i etapper, kan jeg sette pris på å nå flere bestemmelsessteder underveis.

Altså skal jeg glede meg i dag.......jeg er da våken og i live, kroppen fungerer sånn noenlunde, jeg har lang fartstid som sjåfør, og er generelt veldig forsiktig på dette føret. Det går bra!!

Så til alle dere som klager over snøfall, glatte veier og sjåfører som kjører sakte;

Det hadde vært bedre for dere om dere hadde tatt det med et smil!!

Snøklem fra WenChe